Global oppvarming og naturkatastrofene dette fører til er en av de største utfordringene mennesket har stått overfor. I sitt forsøk på å utnytte og kontrollere naturen, har mennesket gått for langt. Før opplysningstidens romantisering av naturopplevelsen så vi ukultivert natur som noe farlig og truende. Naturen var ikke et sted for rekreasjon og estetisk nytelse. På 1700-tallet begynte europeernes syn på naturen så smått å endre seg. Den franske opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) skrev om gleden ved å gå i fjellet og se på skjønn natur med plutselige overraskelser som uventet bebyggelse eller ruiner. Dette kan sees som den gryende naturturismen.

I dag er rekreasjon og nytelse i naturen en viktig fritidsaktivitet. Vi drømmer om å vandre uforstyrret i en uberørt fjellheim, men i vår tid forblir dette en kun en drøm og en illusjon. Vårt bilde av det vi anser som ren natur har nok flere innslag av det menneskeskapte enn det vi liker å tro. Hytter og setre smelter sammen med skog og fjell.  Kan det være at vår faktiske nytelse av naturen handler om at kulturens nærvær gir oss en viss form for kontroll og trygghet i møte med det det ville og ukjente?

I sin natur ønsker mennesket å forme omgivelsene med sin kultur. Derfor er det ironisk at mange blir mer usikre i møtet med det menneskeskapte – som kunst – enn i møtet med det naturlige. Hvorfor forholder vi oss annerledes til en stein på fjellet enn til en stein i en sprukket krukke? Fatet med rødhvit glasur er kortreist. Glasuren er laget av feltspat fra Finnmark, og mønsteret er presset med strå fra Jæren.  Det er lagd av smeltet stein. Er den blå ringen på steinpodiet mindre naturlig fordi den er laget av syntetiske materialer som etterligner stein? Er en steinkopp som ikke kan brukes fortsatt en kopp?

Kunst gir oss muligheten til å reflektere over oss selv og vår samtid. Kunstens uttrykk, former, materialer og teknikker kan for eksempel få oss til å grunne over den største utfordring vi i dag står overfor, nemlig oss selv.