Hannah Ryggen (1894–1970) er viden kjent for sin bruk av den eldgamle plantefargingsmetoden som gir potteblått. Hennes ulike blånyanser er fremkalt ved å bade ulltråden i et kar med planten indigo og urin, overvåket over tid for å sikre riktig gjæringstemperatur. Oppskriftene og inspirasjonen lå i tiden, i generasjonen før henne, da kunnskapen om plantefarging hadde blitt gjenopplivet med den såkalte norske vev-renessansen rundt 1900. Forbildene på den tiden var billedteppene vevet av kvinner i dalførene på 1600-tallet. Selv om metoden å farge garnet blått med urin som bindemiddel er internasjonalt utbredt og flere tusen år gammel, var potteblått blant fargene som ble ansett som tradisjonelt norske – med forankring både i den nasjonale tekstilhistorien og naturen selv.

Å bruke naturen rundt seg, og veve den inn i kunsten, var en selvfølge for Hannah Ryggen. Det er ikke mange norske kunstnere som har jobbet med den omstendelige prosessen det er å farge potteblått etter henne. Veslemøy Lilleengen (f. 1975), en kunstner nettopp fra Ørlandet, har imidlertid fordypet seg i dette – og fører tradisjonen videre, samtidig som hun punkterer noen av mytene rundt potteblått. Hvor mange nyanser av blått ser du i de ni tekstilene i denne lille utstillingen? Og hvor mange «DNA-portretter» tror du de kan romme?