Atomalderens restaurant! - var en av overskriftene da dørene til Verner Pantons sjokkartede totalomforming av lokalene til Astoria Restaurant i Trondheim åpnet på tampen av 1960. Dette var neppe noen overdrivelse med tanke på hvordan de dunkelt belyste rommene i restauranten var blitt tapetsert fra gulv til tak med tekstiler med ulike optiske geometriske mønstre, pepret med hjerte- og kjegleformede møbler som snurret rundt sin egen akse. I 1960 var dette radikale strategier i en samtid hvor nøytrale, lyse innredninger fortsatt var regelen. Samtidig ga hele arbeidet en pekepinn mot kommende kunstformer og -installasjoner. Ti år senere var den danske designerens visjoner for fremtidens oppholdsrom fortsatt avantgarde, men denne gangen traff han blink på sin samtid. Verner Pantons samarbeid med den tyske industrigiganten Bayer og deres nye syntetiske tekstilserie Mira-X mot slutten av 1960-tallet, resulterte i designerens hovedverk Living Landscape; et sittelandskap hvor han brukte sin nye tekstile fargepalett til å oppheve grensene mellom gulv, tak og vegger.
Verner Pantons oppsiktsvekkende fremtidsvisjon tok plass på de indre dekkene av et elvecruiseskip, i tilknytning til den internasjonale møbelmessen i Köln i 1970, kalt Visiona 2. Her hadde designeren beveget seg bort fra rene geometriske former og kontrastfargede optiske mønstre, slik tilfellet var med Trondheimsrestauranten ti år i forveien. Ledsaget av naturlig sjøgang og naturlyder på bånd gikk det nå i bølgeformer og sirkler, tegnet i en regnbueskala som ble brukt som fond for spesiallagde og nyproduserte møbler og lamper fra de siste to årene. Der den samtidige op-kunsten synes å ha vært en sterk inspirasjonskilde i Astoria restaurant, fremsto Visiona-installasjonene nærmest som psykedeliske. Og selv om Panton aldri skal ha vært konsument av bevissthetsutvidende narkotiske stoffer, var det likevel disse fargerike og uvirkelige landskapene som ser ut til å ha fenget mest.
Det var ikke første gangen Verner Panton var involvert i Visiona-utstillingen. Både han og den italienske stjernedesigneren Joe Colombo hadde innredet de samme skipsrommene de to foregående årene. Sistnevnte med interiører og boformer preget av fremtidsoptimisme så vel som populærkulturens fokus på Space-Age. Pantons organiske landskap fra 1970 så derimot ut til å sikte seg inn mot et makrokosmos, eller som reiser tilbake til kroppens indre. Inn- og utgangen til dette landskapet gikk gjennom et mørklagt rom dekket av et lilla vegg-til-veggteppe, kun belyst av rekker med meterhøye taklamper bestående av blålilla, vridde plastspiraler. Etter å ha forsert disse molekylært utseende lysklasene kom man til en regnbuefarget, oval åpning kalt Spektralgangen. Verner Pantons indre visjoner var mer enn bare science fiction. Det ga assosiasjoner til menneskelige sanser og idéer om gjenfødelse, like mye som designerens interesse for østlig mystikk. Dette var også noen av reaksjonene fra Astoriainnredningen, som blant annet ble omtalt - som et eventyr hentet ut av 1001-natt. Romalderen ga likevel gjenklang i noen av de påfølgende rommene på Visiona 2, hvor enkelte møbler og veggmonterte lyselementer så ut som om de var hentet ut av et science fiction-eventyr. Mange av disse lampene ble satt i produksjon fra en av designerens gamle samarbeidspartnere tilbake til Astoria-innredningen, Louis Poulsen. Kontakten hadde han i sin tur fått gjennom sitt vennskap med støttespiller og lysarkitekt Poul Henningsen. På åpningen av Astoria i 1960, uttalte Henningsen henrykt at hans unge protegé hadde gjenfunnet en sans som var blitt borte etter funksjonalismens gjennombrudd, nemlig mørkets sans! Dette gjorde seg gjeldende i elveskipets indre et tiår senere, hvor Panton brukte de samme strategiene for lyssetting til å fremheve intensiteten i mønstre og farger. Verner Pantons mest space-ageorienterte produkt på Visiona var en globefomet pleksiglasslampe for den danske produsenten, som i sin indre utforming fremsto nærmest som en hyllest til den klassiske PH-lampen.
Visjoner ble til virkelighet året etter i Verner Pantons nye restaurantprosjekt Varna i Århus. Til denne innredningen fylte han igjen de ulike rommene med sine uvante nye møbler, Mira-X tekstiler og lamper til et dramatisk samspill mellom farger og former i flere mørklagte rom. Til dette interiøret tok designeren i bruk et annet nytt produkt fra 1970; Spion-lampen. I utgangspunktet var denne en videreføring av Visionas Ringlamper, med et produktnavn som synes å stamme fra populærkulturen. Den halvmeter brede, halvkuleformede vegg- eller taklampen fungerte som et speil, men når den er slått på, avtegner det seg et øyeformet lys som holder øye med deg hvor enn du forflytter deg i rommet. Panton hadde tydeligvis latt seg inspirere av underholdningsindustriens spionfremstillinger, eller kanskje en dystrere fremtidsvisjon hvor Storebror alltid ser deg. Spionlampens form og effekt er nok aller mest et barn av sin egen tids science fiction-ikon, Stanley Kubricks røde computerøye HAL.
På samme måte som i Astoria-innredningen, hvor Verner Panton raskt ble tvunget til å fjerne de florlette syntetiske skillegardinene, fikk noen av designerens Visiona-produkter kort levetid på grunn av brannforskrifter. Dette ble utløst av en tragisk brann på en nattklubb i Grenoble, hvor kombinasjonen av syntetiske tekstiler og plastlamper ble katastrofal. Et forsøk på å gjenskape slike interiører, som i utgangspunktet er stedsbestemte et halvt århundre tilbake i tid, er derfor nærmest utopisk. Da Verner Pantons Astoria skulle tematiseres med installasjonen Mørkets Sans i 2002, lot det seg gjøre takket være ildsjeler som hadde tatt vare på de siste restene av et konsept som var for radikalt, og som ble vraket i sin samtid. En slik ildsjel er også svenske Niklas Maupoix, en av verdens fremste samlere og formidlere av Verner Pantons designvirksomhet. Gjennom muligheten til å få låne fra øverste hylle av både prototyper og originale serier fra denne samlingen, har det latt seg gjøre å gi dette lille innblikket i Verner Pantons fremtidsvisjoner og visuelle univers anno 1970.