Keramikkens historie går tusenvis av år tilbake i tid. Selv om godset knuser lett, ser mange eldre gjenstander fortsatt ut slik de gjorde da de ble laget. Fargene og de ofte fantastiske mønstrene og motivene varer inn i fremtiden. Slik representerer de keramiske objektene vi omgir oss med en forbindelse til tidligere tider.

De knytter oss også til andre steder. Sett fra Europa, defineres porselenshistorien av reisen over havet og fascinasjonen for det fjerne og ukjente. Mens kineserne hadde produsert porselen – det harde, glassaktige godset laget av kaolinleire iblandet mineraler – siden Han-dynastiet (25–200 e.Kr.), var tilvirkningen som en uløselig gåte for europeerne helt frem til starten av 1700-tallet. I mellomtiden representerte «det hvite gullet» noe uoppnåelig. Man lot seg inspirere av vasenes former og glaserte motiver og laget etterligninger i fajanse (leirgods), og de såkalte «kineseriene» representerer både mani og misforståelse. Eksportporselen, gjenstander som ofte ble laget spesifikt for europeisk marked og smak, ble sendt hit på 1600-tallet via handelskompanier som Det nederlandske ostindiske kompani. Tekopper med hank og adelige våpenskjold var bestillingsverk – og kundene var både rike og kresne.

Da de originale 1700-tallstapetene i rommet som nå kalles Det kinesiske kabinett ble restaurert i 2017, lanserte man teorien om at dette rommet opprinnelig kan ha vært et porselenskammer. De malte veggmotivene viser et vestlig blikk på østlige landskap; kinesiske hager er tolket i europeisk rokokkostil. Fru Schøller (1720–1786), som den bereiste adelskvinnen hun var, eide nok både høyt skattet kinesisk porselen og moderne tysk Meissen-porselen. Da hun fikk Stiftsgården bygget (1778), var det fortsatt over hundre år til porselensproduksjonen begynte her i Norge (1887). Rommet må ha vært en demonstrasjon av både kulturell og økonomisk kapital, og til misunnelse for de som kun eide fat av simplere gods og aldri hadde vært utenlands. Men om de ble invitert, ville Det kinesiske kabinett transportert gjestenes forestillingsverden til fjerne strøk. Teen de fikk servert i porselenskoppene og duften av appelsinene fra Fru Schøllers orangerie bidro også.

Med dette utvalget fra Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums samling, belyses reisen som både teknisk og symbolsk fenomen i keramikkhistorien. De kinesiske praktgjenstandene står i sentrum. I tillegg til å være høydepunkter i utstillingen, er de også utgangspunkt og inspirasjon for de andre arbeidene, laget andre steder århundrer senere. Kan vi fortsatt snakke om kineserier og eksotifiserende blikk på de Andre? Eller er svermeriene erstattet med gjensidig kunstnerisk respekt? Lin Wangs (f. 1985) porselensskulptur Souvenir Globe Girl (2021) har typiske sjømannstatoveringer påmalt i koboltblått – selve kvinneskikkelsen med jordkloden på sine skuldre er også basert på en slik tatovering. Hennes glaserte gullhår oppfattes som et pek til nettopp 1700-tallets hang til overdrivelser, og sammen med ord som ‘lykke’ og ‘skjebne’ blir hun et bilde på klisjeer som samtidig representerer fullt alvor for sjøfolk lang borte fra mor eller kjæreste. Klodejenta personifiserer globalisering og utveksling, handel og påvirkning, oppdagelseslyst og lidenskap. Rett under Fru Schøllers portrett på veggen i Forgemakket, viser hun vei inn i den store verden i lille Trondheim.