Ken Eastman, "Te-sett" (2006), Storbritannia

Årsaken til at jeg valgte Ken Eastmans te-sett, her representert av tekannen, er at den på et gitt tidspunkt gav meg innsikt som jeg da ikke hadde. Min presentasjon blir derfor en liten retrospeksjon.

I 2006 var jeg tungt inne i innspurten på mitt hovedfag i kunsthistorie ved NTNU. Her kontekstualiserte jeg den postmoderne tilegnelsen av Munch-motiver som Skrik  i lys av kunstpolemikken på 1960-tallet. Mye av denne diskusjonen handlet om det moderne maleri og hvilke kriterier som lå til grunn for at man skulle kunne kalle noe for et maleri eller ikke, og hva som var kunst og hva som ikke var kunst.

Det var en diskusjon som mer enn noe annet åpnet øynene mine opp for at vår (altså menneskets) oppfatning av verden i stor grad var påvirket av omgivelsene våre, men også at omgivelsene våre var ulike. Dette gjaldt også kunsthistorien. Det kan i dag virke som en banal erkjennelse, men den gang var den viktig.  

Når jeg en tid etter stod ovenfor Ken Eastmans te-sett kom denne innsikten tilbake, og jeg innså at gjennom den hverdagslige bruken av ting og vår praktiske omgang med verden også eksisterte en estetisk dimensjon og kunstnerisk tradisjon som var like betydningsfull og tilstedeværende i livene våre som for eksempel billedkunsten. Kanskje til og med mer også! Den gangen var ikke dette innlysende for meg.

Tekannen, i utgangspunktet et funksjonelt objekt som brukes til å slukke tørsten eller tilfredsstille smakssansene, skifter fokus mot blikket som primær sans i det kannens porselenskropp brytes ned og kun står igjen som en konstruksjon av linjer. Gjennom den fullstendige oppløsning av funksjonen blir vi nødt til å forholde oss til tekannen på en annen måte enn det vi er vant med. Det er en kunstnerisk formlekk som inviterer oss både til sanselig nytelse og intellektuell refleksjon. Den får oss til å reflektere over brukstingenes evne til å referere til en egen, individuell kunstnerisk tradisjon. En tradisjon som gir grunnlag for meningsfulle, estetiske erfaringer og innsikt basert på denne tradisjonens egne premisser. Omgang med bruksting er antageligvis den tidligste veien inn i kunsten for mange, og hvilke bruksting vi omgir oss med vil også være toneavgivende for de estetiske bedømmelsen vi gjør.  

Foruten denne refleksjonen så jeg også i kannens oppløsning, eller kanskje oppbygging, en blottlegging av det mest opprinnelige og grunnleggende ornament av alle ornamenter, linjen. Linjen finner vi i alle ting, og som ornament trenger den ikke å være klistret utenpå et objekt. Den er like ofte tilstedeværende i tingen som en del av formens struktur, slik den er her. Eastmans tekanne er et skjellet av linjer som synligjør de ulike mulighetene som ligger i linjen, men også de potensielle måtene som finnes å formgi en kanne på. Det er lett å se for seg at ved å flytte på et par av porselenselementene ville vi stått ovenfor en helt annen kanne.

Dette er egentlig en eldgammel erkjennelse, som i for eksempel Sung-dynastiets porselen hvor bruksgjenstander ble lagd i trå med Konfutses naturorden. I den keramiske kroppen skulle det eksistere en harmoni mellom formen og glasuren. Noe som kom til uttrykk som monokrome, gjennomskinnelige glasurer på vaser og boller uten syntetisk dekor, hvor linjen ble integrert som et strukturelt ornament i fasonger som søkte å ligge tett opp til naturens egne former.