"Skål" (ca. 1600), Japan

Da jeg begynte å jobbe i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum for 4,5 år siden, ble denne lille keramikkskålen min første plutselige hodestupsforelskelse. Skålen er fra Japan, og den er nærmere 400 år. Den ligger vanligvis i all sin stille visdom inne i det trange, overfylte Asiamagasinet. Den har en diameter på knappe 13 cm, og det er mange kvaliteter ved den som gir meg gåsehud og hjertebank.

Men som bakgrunn vil jeg først fortelle hvor mye jeg digger 1600-tallet, altså barokken, i europeisk kunst. Epoken forherliger det dramatiske, esoteriske, teatralske, samt det konseptuelle og intellektuelle i de estetiske uttrykkene, der lag på lag med betydning skal skrelles av og fortolkes i nærmest det uendelige. Grunnplan og kuppel i kirken St. Ivo alla Sapienza av Francesco Borromini, et stykke arkitektur som kan sammenlignes med en hel filosofisk avhandling, er et eksempel på den komplekse barokken jeg elsker. Barokkens bugnende blomsterfremstillinger likeså, proppfulle av symbolikk.

Samtidig, et helt annet sted i verden, ble denne skålen laget. Den er stillferdig og kanskje litt nonchalant i uttrykket sammenlignet med de støyende barokkeksemplene. Dekoren er strippet helt ned, nærmest som en øvelse i hvor raskt penselen kan føres over godset og likevel avbilde en blomst, kanskje en krysantemum. Skålen, og dekoren, er asymmetrisk, irregulær. Det er kobber i glasuren, som gir den liksom tilfeldige blågrønne randen. Det er gjort gullreparasjoner i kintsugi-teknikk, der feil og uhell foreviges, forgylles, og lever videre i gjenstandens fremtoning.

Oribegods kjennetegnes blant annet av den frie påføringen av glasur. Gjenstandene modelleres eller skjæres ut i stedet for å dreies. Formene er ofte deformerte og overflatene fargerike – faktisk litt barokke i forhold til mer asketisk keramikk fra Japan.

Denne skålen ble for meg en inngang til å ordentlig verdsette en type estetikk som i stor grad skiller seg fra den kanoniserte vestlige kunsthistorien, og representerte en ny begynnelse for meg som kunsthistoriker: I ny jobb, med en samling så internasjonal, så vanvittig spennende, og med et hav av områder jeg bare måtte kaste meg uti for første gang. Det at jeg trekker frem denne som min favoritt, henger sammen med kompleksiteten som ligger i det å jobbe med en slik samling. Jeg kan være både faglig – og uhemmet personlig – forelsket i Romas storslåtte barokkirker og i små unnselige japanske skåler med ru glasur. Og i så mye derimellom. Mystikken, potensialet det innebærer for meg, rommes i denne lille Oribeskålen.