Jeg liker å konstatere at det er portrettet som er begynnelsen. I portrettkunsten ligger kimen til den bildebevissthet og kunstforståelse vi har i dag. Dette kan leses i antikkens kulturhistoriske nedtegnelser. Plinius den Eldre gjorde kjærlighetsguden ansvarlig for det første kjente portrettet. Dette beskrev han i Naturalis Historia (77-79 e. Kr). Cirka 600 år før Kristus’ fødsel levde Kira fra Sikyon, datter av en pottemaker som het Butades fra Sikyon. Hun var forelsket i en ung mann som måtte foreta en reise. Kvelden før avreisen var han på besøk. I lyset fra en lampe så hun hvordan hans skygge ble projisert på veggen. Hun tegnet av profilen, og hennes far fylte konturene ut med leire. Siden lagde han et ganske naturtro og levende portrett av kjæresten. Som en slags trøst, ble det til et minne hun kunne eie.
Potrahere stammer fra latin og henviser snarere til selve tegne- eller tilblivelsesprosessen, fremfor det å imitere. Potrahere, eller å portrettere, betyr å trekke frem eller åpenbare. Det handler om en prosess hvor synssansen og berøringssansen synkroniseres. Det visuelle språk og forestillingsevnen blir aktivisert på en helt egen måte.
Den historiske samlingen i museets underetasje er fylt av skatter; vakre gjenstander og spennende design. Med et søkende blikk, i den litt skumrende belysningen, mens mine kronologiske fottrinn dempes av gulvteppet, går jeg mot et hjørne hvor det henger noen bilder på veggen. Muligens er valget påvirket av min utdanning som billedkunstner. Har tegnet og malt siden jeg var barn, og elsker det todimensjonale format og mulighetene som ligger i å skape en forestillingsverden. Kan ikke la være å legge merke til det som henger på veggene, uansett om jeg befinner meg i et anerkjent galleri, et museum, en café eller er på besøk i et privat hjem. Synes det er utrolig spennende å se hva som henges opp: Om det er tilsynelatende tilfeldig eller et bevisst valg av idealer.
Maleriet av en kvinne i ridedrakt er datert ca. 1750. Det henger på veggen i den historiske samlingen, hvor møbler fra denne perioden er utstilt. Bildet er malt med olje på lerret. Det reflekterer lyset, så jeg må se det fra en vinkel som tillater at hele bildet trer frem. Kvinnens ansikt er blekt med rosa kinn, øynene betrakter, lag av gjennomsiktige blonder skrår mot utringningen og hendene hennes lyser. Bakgrunnen er mørkmalt, tykk og sprukket opp av alder. 1700-tallet beskrives som portrettkunstens tidsalder. Flere fikk mulighet og råd til å la seg portrettere. Kameraet var ikke oppfunnet. Portrettet kunne formidle noe om individets rolle, både privat og i samfunnet. Individuelle særegne trekk ble preget av en kollektiv identitet, hvor mote samt rådende idealer øvde innflytelse.
Sjangeren costume portrait var populær fordi det gjaldt å vise seg fra sin beste side. I England var det vanlig med utendørsscener, henvisninger til det sunne og naturlige, pastorale idyller. At kvinnen har på en ridedrakt, vitner om at hun er en handlekraftig og mobil kvinne. Hennes status tillater fritidssysler som hestesport og riding. Ansiktsuttrykket er vàrt, med verdighet og åpenhet i blikket. Jeg vil nevne at sensibilitet var å foretrekke på denne tiden. Det å rødme, å bli beveget, ble oppfattet som et tegn på å være et empatisk og moralsk menneske. På hodet har kvinnen en diger hatt med fjær. Der har maleren fått utfolde seg og beskriver, med lette penselstrøk, en brusende påfuglfjær. Fjærene i hatten henspiller på det flyktige øyeblikket, tilværelsens uutholdelige letthet.
Egentlig er det ikke den kunstneriske kvaliteten ved bildet som avgjør mitt valg. Det henger her på et museum hvor man ikke nødvendigvis går for å finne malerier. Det som fascinerer meg er den bevissthet som jeg skimter i lyset, og som siver ut av kvinnens øyne. Klarer jeg å møte blikket hennes? Og hvem sitt blikk er det snakk om? Kan jeg legge til side alt jeg vet: personlige koder, referanser, kunnskap og kontekst? Observere og være i stillheten hvor pusten utvider kroppen og blikket løftes.