Émile Gallé, "Vase des Algues" (1900), Frankrike

I året 1900 kjøpte Jens Thiis (1870-1942) - Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums første direktør - denne vasen på Verdensutstillingen i Paris. Den er laget av den franske art nouveau-kunstneren Émile Gallé (1846-1904), som rundt forrige århundreskifte var den store glassmesteren i Europa. Den er bare 14 centimeter høy, så de fleste besøkende går rett forbi denne lille skatten som står på en hylle i museets basisutstilling. Hvis man stopper og begynner å studere den røktopaslignende overflaten, åpenbarer det seg gradvis en undersjøisk verden av alger og skjellformer - og til slutt innser man at vasens form alluderer til et gapende fiskehode. 

På vasens bakside er det gravert en innskrift fra den belgiske dikteren Georges Rodenbachs (1855-1898) "Les vies encloses" (1896). Med sirlige bokstaver er det skrevet: "et nul vent ne détruit son fragile univers" (fr. 'og ingen vind ødelegger dets skjøre univers'). Jeg har ofte lurt på hvorfor Gallé valgte disse poetiske ordene. Refererer sitatet til at under havoverflaten finnes det ingen vind som forstyrrer det som lever der nede? Eller alluderer linjene til glassets skjøre materialitet? Gallé mente nemlig at kunstens essens, uavhengig av medium, lå i poetiske tanker og emosjoner. Derfor ble hans arbeider ofte dekorert med sitater, gjerne hentet fra forfattere, diktere eller Bibelen, som hadde inspirert verkets utforming. Det poetiske er alltid til stede i Gallés glass, og Thiis beskrev dem som "naturstemninger, [...] digte om blomster og grene og skove, om aftenhimlers pragt og melankoli [...]  - stemninger, som er hærdet til klingende glass i smelteovnens hede og formet under diamantmeislens snit". 

For meg representerer denne vasen min kjærlighet til glass generelt - og art nouveau spesielt. Som 16-åring skrev jeg særoppgave om den belgiske art nouveau-arkitekten Victor Horta i Kunst- og Kulturhistoriefaget på Ringve Videregående skole. Dette ble den spede begynnelsen på en mangeårig fascinasjon for Guimards slyngende linjeføringer, Lötz' regnbueskimmer, Laliques libeller og Beardsleys mystiske kvinneskikkelser. 11 år senere leverte jeg en masteroppgave om Thiis' innkjøp på Pariserutstillingen i 1900. I den forbindelse skulle jeg katalogisere 92 art nouveau-gjenstander fra museets samling. En søndag formiddag satt jeg på mitt kontor og lurte på hvordan jeg skulle ta fatt på en slik enorm oppgave. Svaret var like åpenbart som det var banalt: jeg skulle begynne med den gjenstanden jeg likte best - og etter noen timer hadde jeg skrevet en drøy side om Gallés "Vase des Algues".