Kitaoji Rosanjin, "Fat" (1958), Japan

Fatet ligger og flyter på flaten det står på. Det er organisk, tilforlatelig, en stivnet bølge av brent jord. Fine årer av grønt glass renner ned i de laveste partiene. Ingen spor av kamp mellom kunstner og materiale! Fatet ligger der og bare er. Jeg får lyst til å løfte det opp til munnen og sette tennene i det, spent på hvordan det smaker!

Iga-keramikk er en gammel, japansk tradisjon kjent for sin forholdsvis grove og sterke leire, dekorert med askeglasur. Rosanjins fat er preget av en effekt fra brenningen kalt bidoro – et ord med opprinnelse i portugisernes vidro, som betyr glass. Det er de de glassaktige, grønne renningene i overflaten ned mot fatets krumning.

Rosanjin ble født i nærheten av Kyoto i 1883. Som barn fattet han tidlig interesse for mat. Han utdannet seg til kalligraf, uten å greie å slå igjennom på et trangt marked. Etter å ha prøvd ulike måter å skaffe inntekt på, valgte han å forfølge sin forfinede sans for mat – og åpnet en bitteliten, eksklusiv gourmetrestaurant i Tokyo. Rosanjin var like kresen på hvordan maten ble servert som hvordan den smakte: For å verdsette maten fullt ut, må den aldri serveres på uinteressant dekketøy! Rettene ble servert på antikk keramikk. Da han senere åpnet en større restaurant i Kyoto og dermed fikk behov for store sett med serviser, var han ikke snauere enn at han bestemte seg for å lage dem selv. Det samtiden kunne tilby av keramikk var ikke godt nok for hans utsøkte retter.

Rosanjin lærer fort. I en alder av førti år starter han med å dekorere kopper og fat dreid av en innleid pottemaker. Snart føler han at det blir for overfladisk, selve gjenstanden kjennes død. Han må lære seg å bearbeide leira fra bunnen av. Han setter seg inn i den ene keramikktradisjonen etter den andre – Japan har mange! - og det går utrolig kjapt. Forbildene er gamle mesterverk som han forsøker å kopiere. Han kopierer ikke den konkrete fremtoningen, men derimot selve essensen til gjenstanden og mesteren som skapte den.

I 1936 blir Rosanjin tvunget til å trekke seg ut av restaurantdriften i Kyoto og bestemmer seg for å vie resten av livet sitt til keramikken. Han har nå rukket å bli 53 år, og flytter til Kita Kamakura. Snart går hans tredje av i alt fem ekteskap til grunne. På femtitallet blir hans arbeider vist i USA og Europa, han er selv med på to lengre reiser. Han blir forsøkt utnevnt til Living National Treasure av den japanske staten to ganger, men avslår begge gangene. De siste par årene, fram til sin død i 1959, legger han ned verksteddriften, overarbeidet og overforet, og arbeider kun med kalligrafi.

Ettertidens bilde av Rosanjin er av en hissig og arrogant mann med svært begrenset sosial omgang, en mann med en uhyggelig finstilt estetisk sans og gane. Navnet Rosanjin tok han selv; direkte oversatt betyr det Tåpelig fjell-mann. Hans keramiske produksjon var enorm, i tillegg til bl.a. lakkarbeider, kalligrafi og treskjæring. På spørsmål om hvor han fikk energien fra, ga han engang svaret: Tidlig til sengs, sent opp, - for ikke å forglemme ettermiddagsduppene!

Jeg tar imot fatet med begge hender, vender det rundt og opplever den vakre undersiden. Det dirrer! Jeg kaster hodet tilbake og ler!