Tone Vigeland, "Smykke" (1981), Norge

Året var 1995, jeg studerte produktdesign, og hadde som oppgave å designe dørhåndtak. Jeg husker at jeg tenkte – er det dette jeg skal drive med? Den store gløden var ikke der. Men så dro jeg til Oslo, og så den store retrospektive utstillingen med Tone Vigeland som Anniken Thue hadde laget på Kunstindustrimuseet. Etter denne utstillingen så var valget tatt, jeg ville blir smykkedesigner og Vigeland var det store forbildet.

Da jeg senere studerte smykkekunst i England, var nettopp dette smykket og andre liknende Vigeland-smykker avbildet i faglitteraturen. Gode rollemodeller og forbilder er sentrale for unge kunsthåndverkere og designere, og for meg ble Vigeland den som viste vei.

Da jeg ble ansatt ved museet i 2005 fikk jeg nøkler til smykkemagasinet. Jeg benyttet ved første anledning muligheten til å låse meg inn, løfte ut dette smykket og kjenne det mellom fingrene. Det føltes litt ulovlig – men samtidig helt fantastisk. For et privilegium det er å jobbe på museum!

Smykket kan se hardt og kantete ut, men er satt sammen av små elementer av sølv, som gjør det mykt og føyelig om huden. Det som ved første øyekast ser ut som fjær er små håndsmidde spiker, som er komponert sammen med små frø, eller kapsler i gull. Låsen er gjemt under et blad av perlemor.

Dette smykket representerer 1980–tallet godt, med sin nytolkning av tradisjonelle teknikker og røffe stil. Smykket vitner om en utøver med unik materialforståelse og mesterlig teknikk. Det står igjen som et av de mest sentrale verk fra 1980-årenes norske kunsthistorie, et toppstykke innenfor internasjonal smykkekunst , ja kanskje smykkekunstens Skrik – eller Mona Lisa – og for meg representerer det  en (snart livslang) kjærlighetshistorie til materialet, håndverket og museer.

Smykket er i dag utlånt til den store Tone Vigeland utstillingen som vises i Dronning Sonjas KunstStall.