Seminar om Jens Thiis

I anledning museets 125-årsjubileum arrangerer vi et seminar om Jens Thiis (1870-1942). Gjennom nærmere 50 år var Thiis en markant skikkelse i det kunsthistoriske miljøet i Norge. Han var den første direktøren ved både Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nasjonalgalleriet, og hadde et omfattende faglitterært forfatterskap. Til dette seminaret har vi invitert museumsansatte og akademikere til å belyse ulike sider ved denne mangfoldige kunsthistorikeren og museumsdirektøren.

Trykk på tittelen til det enkelte innlegg for abstrakt og informasjon om innleder. 

10:00: Registrering og kaffe

10:30 Direktør Åshild Adsen ønsker velkommen

Del 1: Jens Thiis' museumspraksis ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nasjonalgalleriet

Etter at Jens Thiis ble ansatt som konservator og leder av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i 1895, la han ut på flere studiereiser. Noe av det første han gjorde, var å besøke Museum für Kunst und Gewerbe i Hamburg. Museets direktør, Justus Brinckmann, var kjent som en av Europas fremste museumsledere.

Brinckmann og Thiis ble gode venner og hadde nær kontakt i årene som fulgte. Det var på særlig to områder Brinckmann var viktig for Jens Thiis: i oppbyggingen av Japan-samlingen og etableringen av museets vevskole. Det er disse to jeg hovedsakelig vil konsentrere meg om, men jeg kommer også til å ta for meg museumsmannen Jens Thiis’ første år i Trondheim.

- - - -

Jan-Lauritz Opstad (f. 1950) har magistergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo (1978), og arbeider som seniorforsker ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. I perioden 1980-2013 var Opstad museets direktør, og han har publisert en rekke bøker og artikler om norsk kunsthåndverk. 

På Verdensutstillingen i Paris i 1900 foretok Jens Thiis en rekke betydelige innkjøp til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums samlinger. Den unge konservatoren anskaffet 92 gjenstander fra ni ulike land - deriblant Frankrike, Danmark, USA og Sverige - en ervervelse han beskrev som «det bedste og sikreste indkjøb jeg har gjort». I foredraget vil jeg argumentere for at gjenstandene speiler en endring i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums virksomhet i årene rundt 1900. På slutten av 1800-tallet forlot  flere kunstindustrimuseer sin opprinnelige målsetning om å tjene den hjemlige industri, en tendens som også gjorde seg gjeldende ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Gjennom gjenstandsmaterialet fra Pariserutstillingen ønsker jeg å belyse denne utviklingen, og analysere hva Thiis anså som museets oppgave.

- - - -

Morten Spjøtvold (f. 1989) har master i kunsthistorie fra NTNU, og arbeider som formidler ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. I 2017 leverte Spjøtvold en masteroppgave om Thiis' innkjøp på Pariserutstillingen i 1900. Han mottok Norske Kunsthåndverkeres teoristipend for denne oppgaven. 

Da Jens Thiis tiltrådte som museets direktør tok han raskt fatt på en omfattende nymontering av museets samlinger. Det var ham bydende nødvendig å foreta «en indgripende forandring av salenes utstyr, gi væggene andre, dypere farver og til dels vægbetræk og omhænge billederne efter en hel anden og mer virkningsfuld plan.» Og det måtte også gjøres radikale grep i 1. etasjes skulpturavdeling, der ingen lengre brød seg om «de halvskidne, magazinaktige oppstillede avstøpninger i de nakne, uskjønne lokaler».

Utstillingssalene skulle så vidt mulig utformes i overensstemmelse med det utstilte materialet –  middelaldrenes skulpturer i en middelaldersk hall, barokkens bilder i en hollandsk borgerstue, fransk 1700-talls skulptur i en slottssal à la Versailles.

For Thiis var altså innpakningen av største betydning. Når det gjaldt hans ønske om tidsriktige «stilrom» var det ikke minst Wilhelm Bodes utforming av Berlins nye praktmuseum Kaiser-Friedrich-Museum som hadde vist veien. Dessuten var han svært imponert over scenografien i Wiens billedkunstmuseer. Østerrikerne visste hvordan man skulle henge bilder.

«For det første kommer det an på om et arbeide er godt hengt,» skal Thiis ifølge vennen Harald Sohlberg ha uttalt, «for det andet kommer det an på om rammen er god. Først som nummer tre kommer det spørsmål om bildet er godt malt eller ikke.»

- - - -

Nils Messel (f. 1948) er magister i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo med avhandlingen Karstens bilder og bildet av Karsten (1979). Han har arbeidet ved Munch-museet, Riksgalleriet, Vigeland-museet, men for det meste som førstekonservator ved Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet, de senere år som seniorforsker. Nå pensjonist.

12:15: Lunsj serveres i museets Japan-sal

Del 2:  Thiis' faglitterære forfatterskap

Jens Thiis er beskrevet som polemiker, kritiker, lyriker, kunsthistoriker, forsker og historiker – selv om disse kategoriseringene ikke er så distinkte, sier de noe om hans brede orientering i behandlingen av den kunsten han skrev om. Og til denne listen kan man også tilføye; han var en engasjert, formidlende betrakter.

Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om Thiis’ oversiktsverk med vekt på den formidlende forteller. Under sterk påvirkning av italieneren Giovanni Morelli mente den unge Thiis å ha funnet en måte å "objektivere" kunstforskningen på. Her hadde han funnet en metode som "kunne erverve den relative sikkerhet som naturvitenskapen har, men som åndsvidenskapen har savnet". Med slike meninger som renessansekunsthistoriker blir hans innsats som kunsthistoriograf i trebindsverket  Norske malere og billedhuggere (1904-07), men også senere arbeider, interessant lesing.

- - - - 

Terje Borgersen er Dr. philos. Professor emeritus, humanistisk medievitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Han har i hovedsak vært opptatt av problemstillinger rettet mot semiologiske og estetiske forhold i europeisk visuell kunst- og kulturhistorie. Av interesse for dette seminaret er hans avhandling Tidens trykk – en kunsthistoriografisk analyse av to norske pionéroversikter (1997) om Andreas Auberts «Norges malerkunst» (1900) og Jens Thiis’ Norske malere og billedhuggere (tre bind utgitt i perioden 1904-1907).

I forbindelse med Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 fikk Jens Thiis i oppgave å skrive om kunstens utvikling mellom 1900 og 1914, og i sin «Betraktninger over norsk malerkunst i året 1914» reflekterte han over statusen til samtidskunsten i Norge. Her kom han til å trekke opp to hovedlinjer, preget av hver sin forståelse av fargens oppgave i maleriet. På den ene hadde man det såkalte «tykkmaleriet», preget av et kraftig, fett fargestoff som ble påført i tykke lag på lerretet. På den andre sida hadde man «tynnmaleriet», hvor man tynnet ut malingen med terpentin, og slik kunne oppnå større lyskraft og frihet i penselforedraget. For Thiis markerte disse retningene to ulike måter kunsten kunne være moderne på, faktisk to ulike måter å være dekorative på, og i foredraget vil jeg diskutere hvordan han i sine kritiske oppsatser veide mellom deres ulike fortjenester og fallgruver.

- - - -

Tore Kirkholt (f. 1968), ph.d. i kunsthistorie fra Universitetet i Trondheim, 2010. Temaet for avhandlingen var kunstkritikken og -resepsjonen i Norge i perioden 1820-1914. Han har publisert flere artikler om kunstkritikk, blant annet «Kritikken av overflaten: norske kunstkritikeres møte med det non-figurative maleriet», i Kunst og Kultur nr. 4, 2002 og «Grunnleggelsen av en norsk kunstkritikk: Emil Tidemands kritiske praksis», i Kunst og Kultur nr. 2, 2012. I tillegg kan nevnes «’Brudeferd i Hardanger’: originalbildet som fikk nytt liv som postmoderne repetisjon», i Kunst og Kultur nr. 2, 2014. Han var fra 1998-2000 konservator ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø og er nå førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU.

Jens Thiis var en markant skikkelse på den norske kunstscenen i første halvdel av 1900-tallet gjennom sine direktørverv, men også i utallige komiteer og utvalg. Gjennom hele sitt kunsthistoriske virke viser han en sterk interesse og forkjærlighet for fransk kunst. Innkjøpene til Nasjonalgalleriet i hans direktørtid understreker dette. Det gjør også mye av hans skrevne verk, deriblant firebindsverket Fransk Ånd og Kunst. Det skrev han på gjennom flere tiår, og det siste bindet kom tre år før hans bortgang i 1942. 

- - - -

Ellen J. Lerberg (f. 1964) har magistergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Hun har tidligere vært konservator ved Bergen Kunstmuseum, redaktør for Kunsthåndverk samt Kunst og Kultur, og arbeider nå som seniorkurator formidling ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. 

14:30 Kaffe og forfriskninger

Foredraget omhandler to momenter ved Thiis’ renessanseforskning. Det ene er hans stilkritiske metode, sett i lys av hans bok om Leonardo da Vinci. Det andre er hans redegjørelse for kunstverkets tilblivelse, da særlig Kongenes tilbedelse.

I presentasjonen av Thiis’ stilkritiske metode vil jeg legge vekt på det som fremstår som hans hensikter med å ta denne i bruk, og hvordan metoden i neste omgang kan sies å danne en forutsetning for at Thiis skal kunne leve seg inn i kunstnersinnet.

Hans genesisforskning sammenligner jeg med to internasjonale forskere som han var påvirket av på dette punktet. Her skal vi se at dateringen av en sentral forstudie til Kongenes tilbedelse kan være et utslag av ulikt syn på tilblivelsesprosessen.

- - - -

Tom Normann Nilsen (f. 1970) er cand. philol. med hovedfag i kunsthistorie fra Universitet i Oslo. Hovedoppgaven omhandlet Jens Thiis' forskning på renessansekunsten. Han er også mastergrad i bedriftsøkonomi (MBA) og arbeider til daglig som spesialrådgiver i økonomiseksjonen i Akershus fylkeskommune.

15:30 Seminaret avsluttes

Etter seminaret er det mulig å besøke museets utstillinger og se Van de Velde-interiøret og art nouveau-innkjøpene som Thiis anskaffet i sin direktørtid. Seminaret er et samarbeid mellom Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Institutt for Kunst- og Medievitenskap ved NTNU. 

Påmelding innen 12. november 2018.