Hannah Ryggen

Motivene i Ryggens arbeider gir gjerne uttrykk for et sterkt samfunnsengasjement, som visualiseringer av hennes reaksjoner på samtidige, politiske begivenheter. Formmessig representerer verkene en fornyelse av tekstilkunsten. Den internasjonale interessen for Hannah Ryggen tiltok etter den store mønstringen av hennes arbeider på dOCUMENTA (13) i Kassel i 2012, noe som viser seg i hyppige låneforespørsler.

• Omvisning i Hannah Ryggen-salen 19.november kl 18.00

Hanna Jönsson ble født og vokste opp i Malmö, Sverige. Hun ble utdannet lærer, men brydde seg mer om maleri, noe som tok henne på en studietur til Dresden i 1922. Her møtte hun Hans Ryggen, og hun flyttet etter hvert til hans gård på Ørland på halvøya Fosen i Trondheimsfjorden. Her utviklet hun sine kunnskaper om garnfarging og veving – og hennes monumentale billedvev ga henne etterhvert stor anerkjennelse. Hun ble første tekstilkunstner på Høstutstillingen (1964), og første kvinnelige norske kunstner i Veneziabiennalen (1964). Ryggen skapte over 100 store verk, som nå finnes i skandinaviske museer og offentlige bygg – den største delen i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums samling.

Ja, vi elsker (1950)

Da Oslo by feiret sitt 900-årsjubileum, satt Hannah Ryggen på Ørlandet og lyttet til radioen. Hun hørte om svanen de hadde pyntet med foran Stortinget, og den lystige musikken som ble spilt i gatene - og vevde sitt indre bilde av folkefesten. Her ser vi også kunstnerens selvportrett, en glad Hannah med grågås og vevnål.

Drømmedød (1936)

Veven er en uhyggelig beretning om håpets død, og nazistenes fengsling og torturering av uskyldige. Vi ser pasifisten og fredsprisvinneren Carl von Ossietzky som ble dømt til døden for landssvik av nazistene. Han holder i en heroldstav med en topp formet som et hjerte. Hjertet symboliserer håp og toleranse, men kan også symbolisere sorg.

Liselotte Hermann (1938)

Veven er en kritikk av Hitlers regime. Studenten Liselotte Hermann ble i 1937 dømt til døden for høyforræderi, for å overlevere sensitiv informasjon til kommunistpartiet om den militære utviklingen i Tyskland. Hun er her representert som Jomfru Maria i rosehagen, som er et sinnbilde på uskyld og renhet.

6. oktober 1942 (1943)

Veven er lagd som en triptyk over nazistenes okkupasjon av Norge, og henrettelsen av 31 sonofre den 6. oktober 1942, blant annet Henry Gleditsch, teatersjef ved Trøndelag teater. Her skytes han av Hitler, som er satirisk fremstilt med eikeløv ut av rumpa. Gleditsch utgjør sammen med sin kone en pieta. I midten ser vi Churchill, og til høyre familien Ryggens drøm om å flykte til England.

Jul Kvale (1956)

Jul Kvale var en av de første i Norge som åpent protesterte mot NATO. Her holder han kunstneren i hånden. Øverst til venstre ser vi FNs første generalsekretær, Trygve Lie, sammen med utenriksminister Halvard Lange, som forhandlet frem norsk medlemskap i NATO. Under dem ser vi kvinner og barn med munnkurv. Disse symboliserer umyndiggjøring og intoleranse.

Etiopia (1935)

Etiopia er et av de tidligste antikrigsbildene til Hannah Ryggen, og var en reaksjon på Italias og Mussolinis invasjon av Etiopia. Mussolini er representert med sitt avhugde hode spiddet på et spyd. I midten ser vi Etiopias keiser Haile Selassie og Italias ambassadør. Etiopia ble for sterk kost på verdensutstillingen i Paris i 1937 og den delen av verket som fremstilte Mussolini ble brettet inn.

Mors hjerte (1947)

Teppet er et av Hannah Ryggens mest personlige. Det handler om den sårbare moren som oppdager at barnet ikke er friskt. Hannahs datter hadde epilepsi, en sykdom som for mange var ukjent på den tiden. Familien opplevde nok derfor både spekulasjoner og baksnakk – folk brydde seg ”katten” (et svensk uttrykk for likegyldighet). Mors hjerte tematiserer sorgen og kjærligheten. Hannah Ryggen sirkler rundt livets store spørsmål, og er - som i krigsteppene - uredd i sin fremstilling.

Dikt av T. S. Eliot (1952)

Billedveven er en henvisning til diktsamlingen Four Quartets (1944) av T. S. Eliot. Ryggen tematiserer kjærlighetens rolle i livet, både som et viktig element i håndverket og som en skapende og fortærende kraft. Dette er representert gjennom fargekrukken og spinnhjulet, viktige verktøy - men også symboler på livets kretsløp.

En fri (1948)

Verket tematiserer urettferdighet og økonomiske ulikheter. De arbeidende massene utgjør samfunnets grunnmur, mens myntene de tjener ruller inn til Staten. På toppen av gullet sitter statsminister Einar Gerhardsen. Politikerne under ham forsøker å klatre oppover mot høyere posisjoner. Overklassen behøver imidlertid ikke å klatre, de er født på toppen. Den eneste frie er kunstneren, med en solsikke i hånden.