Den ordløse skogen

I alle år har kvinner kjent til ulike planteveksters medisinske egenskaper, men deres kunnskap har i liten grad blitt anerkjent i botanikkens historie. Frem til middelalderen var vitenskapen stort sett forbeholdt menn, men på 1600- og 1700-tallet åpnet det seg nye muligheter for kvinner: for første gang kunne de utdanne seg, og i sjeldne tilfeller kunne de reise for å tilegne seg praktisk erfaring. På 1800-tallet kom de første håndbøkene for reisende forskere i omløp, med retningslinjer for innsamling av arkeologiske funn og vitenskapelige observasjoner, og for registrering av ulike folk, dyr og planter. Enkelte kvinner reiste rundt i Europa, Asia og Afrika og samlet slik informasjon, men deres nedtegnelser nevnes kun unntaksvis i listene over reisende forskernes publikasjoner fra denne tiden. Deres bidrag til vitenskapen har blitt oversett og utelatt.

En lignende utryddelse kan sies å finne sted på botanikkens område i dag, knyttet til urfolks kunnskap om planter og deres medisinske egenskaper. Mange urfolk har videreført sin kunnskap om medisinske planter muntlig, og plantenes navn og farmasøytiske egenskaper er tett forbundet med de spesifikke språkene. En studie fra Universitetet i Zurich hevder at 30% av urfolksspråk vil forsvinne innen utgangen av vårt århundre.* Når disse språkene forsvinner, så forsvinner også mye av kunnskapen om planter og deres helsebringende egenskaper. Av den grunn kan utryddelsen av språk være like kritisk for den medisinske vitenskapen som utryddelsen av plantene selv.

Den italienske kunstneren Lucia Veronesis prosjekt La desinenza estinta (The Extinct Desinence) begynte som en bred refleksjon over vitenskapshistoriens utelatelse av kvinner, spesielt innenfor botanikken, over pågående språkdød, og over de sosiopolitiske implikasjonene av dette. Prosjektet har vært gjennom en forskningsfase, der Veronesi besøkte the British Library, Wellcome Collection Library, Kew Gardens Library og Chelsea Physic Garden i London, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, Hannah Ryggen-senteret på Ørlandet, og den botaniske hagen og herbariet ved Universitetet i Zurich, der hun samarbeidet med biologiprofessor Rodrigo Cámara-Leret og økologiprofessor Jordi Bascompte. Resultatet av prosjektet er en publikasjon, tekstilarbeider, en video, og en rekke kollasjer. Disse vil presenteres på ulike måter i fire separatutstillinger gjennom 2024, ved MOCA i London, Hannah Ryggen-senteret på Brekstad, Ca’Pesaro i Venezia, og KORA i Puglia.

I utstillingen «Den ordløse skogen», den delen av prosjektet La desinenza estinta (The Extinct Desinence) som vises på Hannah Ryggen-senteret i mai, vil publikum få se et monumentalt teppe laget på digital jaquardvev, en stop-motion-video, og et utvalg kollasjer – poetiske verker som alle knytter seg prosjektets sosiopolitiske utgangspunkt, og som dessuten søker å etablere en dialog med Hannah Ryggen som en kvinnelig kunstner med dyp kunnskap om planteveksters bruksegenskaper, og som anerkjenner hennes syn på tekstil som et politisk medium. I Hannah Ryggen-senteret vises i samme periode gjenstander med tilknytning til Ryggen, som hennes vevstol og hennes fargegryte, samt verket Vår. Ørland (1956).

* R. Cámara-Leret og J. Bascompte, “Language extinction triggers the loss of unique medicinal knowledge”, PNAS 118/24 (Juni 2021), red. B. L. Turner.

Lucia Veronesi er en italiensk billedkunstner som bor og arbeider i Venezia. Blant hennes siste separatutstillinger kan nevnes Da sola nel bosco på D3082 Art Gallery, Venezia (2023), og È successo il mare på Fondazione Pino Pascali, Polignano a Mare (2020). Hun har deltatt i gruppeutstillinger som De Rerum Natura, Circolo degli ufficiali della Marina, Venezia (2022); A Bartebly, Galleria Alberta Pane, Venezia (2021); Sta come torre, Museo Castromediano, Lecce (2020); Libere tutte, Casa Testori, Novate Milanese, Milano (2019); og For Heaven's Sake. 4th Jerusalem Biennale (2019). Filmene hennes er vist på festivaler som 32.TFF, Torino Film Festival; MUFF 10. Montréal Underground Film Festival, Proyector 6th International Video Art Festival, Spaina; Facade Video Festival, Bulgaria. I 2023 vant Veronesi i den 12. Italian Council med prosjektet The Exctint Desinence. 

Claudio Zecchi er kunstnerisk leder og curator for Ramdom og KORA. Han har kuratert og produsert utstillinger og gjestekunstnerordninger nasjonalt og internasjonalt. Blant dem kan nevnes Gaia Di Lorenzo, Offendicula (2024), Driant Zeneli, Short Fairy Tales for Adults (2023); At the South of Mars (2023), i samarbeid med Fondazione Elpis, Milano; Luigi Coppola, ExSitu (2021); Céline Condorelli, Tools for Imagination (2020); og Emilio Vavarella, rs548049170_1_69869_TT (The Other Shapes of Me) (2019).

Paolo Mele har vært leder for Ramdom siden 2011, og er nå direktør for KORA – Senter for samtidskunst og president i STARE, det italienske gjestekunstnernettverket. Han var prosjektleder for Foundation Matera – Basilicata 2019. Med bakgrunn i utdannelse innen kulturledelse og medievitenskap har han jobbet for Biennale of Young Artists from Europe and the Mediterranean (BJCEM) og andre internasjonale organisasjoner. Han har forsket på kommunikasjon og ny teknologi ved IULM i Milano, og vært gjesteforsker ved New School of New York.

Ramdom er en organisasjon som arbeider med kulturell og kunstnerisk produksjon, med mål om å skape samtidskunstprosjekter på internasjonalt nivå. Hovedaktiviteter er utstillinger, kunstprosjekter i offentlig rom, gjestekunstnerordninger, verkstedsaktiviteter og performance. Ramdom har fått tildelinger i den 6., 8., 10. og 12. Italian Council, med prosjekter av kunstnerne Emilio Vavarella (2019), Céline Condorelli (2020), Luigi Coppola (2021) og Lucia Veronesi (2023). Fra juli 2021 har Ramdom organisert KORA, et senter for produksjon av og forskning på samtidskunst, beliggende i det historiske Palazzo De Gualtieriis i Puglia. KORA inneholder et museum med faste og skiftende utstillinger, bibliotek, verksteder, og gjestekunstnertilbud. Fra 2022 har Ramdom også fått støtte fra fondet FUS 2022-24 på musikkfeltet, til prosjektet Ogni Altro Suono. Ramdom er en institusjon anerkjent av det italienske kulturministeriet, og er en av grunnleggerne av STARE, organisasjonen for italienske gjestekunstnerordninger.  

Anne-Karin Furunes er en norsk billedkunstner, også utdannet arkitekt, med professorstilling ved NTNU Kunstakademiet i Trondheim. Blant hennes siste separatutstillinger er På besøk, Vigelandsmuseet, Oslo (2024); All Most: Paintings of Svalbard, Ryan Lee, New York (2023/24); Til fyret (med Hanne Friis), Hå gamle prestegård (2023); Reassembling Reality, Galleri K, Oslo og Galerie Anhava, Helsinki (2022); og Plissé, Stiftsgården/Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim (2021). Hennes verker er i samlingene til blant annet Nasjonalmuseet, Oslo; Trondheim Kunstmuseum; Kulturdirektoratet; KIASMA, Museo Palazzo Fortuny, Venezia; og MAD Museum, New York. Furunes har realisert flere kunstprosjekter i offentlig rom, for eksempel på Nye Nasjonalteateret stasjon, Oslo; Deutsche Bank/Foster Building, Sydney; Umeådalen skulpturpark; og Borås skulpturpark.