Bildet over: Thomas Gardner, taffelur, ca. 1760 + Veslemøy Lilleengen, «Heimstavn», 2019.
- 1/1
Ammende figurer, Japan, ca. 2000 år gamle + Richard Notkin «Cube Skull Teapot» 1985. Foto Freia Beer/Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum
Vet du hva tid er hvis du vet hva klokka er? Og hvorfor husker du fortiden og ikke fremtiden? Ta deg TID i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum – en vakker og annerledes utstilling med fortellinger om deg
Vår persepsjon av verden preges helt grunnleggende av tiden som går. Med oss inn i nået har vi fortiden, som i minnenes drakt utgjør en subjektiv, personlig historie. Den er strengt tatt forbi, har glidd gjennom fingrene på oss, men finnes liksom fragmentert i tingene som fortsatt er her. Kunst motvirker på et vis tidens utvisking av erindringer. Det meste i dette gallerirommet var her lenge før oss, og vil eksistere lenge etter.
Forskere har kommet frem til at tilblivelsen av universet, altså det som kalles Big Bang, varte i kun en ufattelig liten brøkdel av et sekund. I dette øyeblikket for 13,8 milliarder år siden oppsto fysikkens dimensjoner slik vi kjenner dem. Det var altså da tiden begynte. Men hva er tid? «Såfremt ingen spør meg, vet jeg det», sa tenkeren Augustin for 1600 år siden. Det er fortsatt vanskelig å forklare. Og tiden er elastisk. Einsteins relativitetsteori fra 1915 satte en stopper for forestillingen om absolutt tid: Det eksisterer ingen universell samtidighet. Tiden beror på hastighet og avstand; enhver som er i bevegelse bærer med seg sin egen tid.
Ta deg TID er ingen uttømmende utstilling om tidsfenomenet. Den er en eksperimentell komposisjon der de ulike delene viser til nye sider ved hverandre, gjennom likheter, friksjoner og uvante forskyvninger. Eldre verk representerer ikke begynnelsen på en kronologi, men plasseres i en samtidighet med nyere verk. De er ment å utdype, iblant også provosere hverandre. De presenteres fysisk nærmere hverandre enn vanlig; tidsrommene er på et vis komprimert. Utstillingen rommer fortellinger om tid som vil kunne leses på utallige måter.
Det ligger en oppfordring i utstillingstittelen om å bevilge deg en liten pause fra hverdagshastigheten. Er du av dem som den siste tiden har fått ditt vante tempo utfordret, sitter du kanskje igjen med en fornyet oppmerksomhet rundt timenes varighet. Repetisjoner føles gjerne sterkere når hendelsesrommet begrenses. Tiden kan fly, men den kan også snegle seg av gårde. Mens man strever med å definere hva tiden egentlig er, naturvitenskapelig sett, er den jo i din væren og bevissthet – i et tempo som er både relativt og personlig – hele livet.
Er det vi som finnes i tiden, eller tiden som finnes i oss? Fysikeren Carlo Rovelli formulerer med en dikters følsomhet at tiden faktisk er oss:
«Vi er dette rommet, denne lysningen som erindringssporene inni nervecellenes koblinger har åpnet opp. Vi er erindring. Vi er nostalgi. Vi er lengsel etter en fremtid som aldri kommer. Dette rommet som erindringen og forventningen dermed har åpnet, er tiden, som kanskje noen ganger skremmer oss, men som, når alt kommer til alt, er en gave».
Tar du den imot?
