I 1907 ga Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums direktør Jens Thiis (1870-1942) den verdenskjente Henry van de Velde (1863-1957) oppdraget å tegne et utstillingsrom til museets art nouveau-samling. Thiis var lidenskapelig opptatt av sin egen samtid, og var tidlig ute med å samle på den rådende nye stilen. Museet i Trondheim var dermed et av de første som hadde begynte å samle kunsthåndverk og design av arkitekt van de Velde, som gjerne regnes som Belgias fremste eksponent for art nouveau. De tidligste ervervelsene gjorde Thiis allerede i 1896 og 1900 i Siegfried Bings galleri L’Art Nouveau og i Julius Meier-Graefes butikk La Maison Moderne, begge i Paris. Hos Meier-Graefe kjøpte han blant annet det eneste kjente eksemplaret av Henry van de Veldes praktstol i afrikansk padouk, trukket med Johan Thorn-Prikkers batikktrykk i silke.

Bestillingen av et utstillingsrom ble imidlertid tolket i tråd med en idealistisk og storslått estetisk tanke som lå i tiden, nemlig den om Gesamtkunstwerk – totalkunstverket. Museet fikk noe langt mer omfattende enn en ramme eller kulisse til sin samling, van de Velde leverte i stedet et interiør som var et kunstverk i seg selv. I 1908 kunne Thiis åpne dørene til Interiør Henry van de Velde.

Hva er et Gesamtkunstwerk? Filosofen Karl Friedrich Eusebius Trahndorff (1782-1863) formulerte begrepet i 1827, basert på den tidligere Friedrich Schillers (1759-1805) tanker om «å leve estetisk», altså et liv forent med kunsten. Han så tilbake på den greske antikken, der samfunnet var ordnet som en organisk helhet med alle livets aspekter integrert. Det moderne livet var på sin side mekanisk oppdelt, med skarpe skiller mellom klasser og yrker, menneske og natur. 

Richard Wagner (1813-1883) delte Schillers ønske om å gjenopprette det organiske samfunnet. Wagner brukte begrepet Gesamtkunstwerk i 1849 i to essays: «Kunst og revolusjon» og «Fremtidens kunstverk». Her handlet helhetskunstverket om en slags estetisk revolusjon som pekte mot en ny måte å forstå kunst og samfunn på. Totalkunstverket ble ansett som en modell for samfunnet for øvrig.

På et mer spesifikt nivå anvendte Wagner teoriene om forening av kunstformer i sine musikalske drama. Den klassiske greske tragedien fungerte som et ideal. Wagner la stor vekt på stemningsskapende elementer, som mørke teatre, lydeffekter og setearrangementer som fokuserte tilskuernes oppmerksomhet, slik at de skulle bli riktig oppslukt av dramaet på scenen. Slike grep har senere blitt tatt som en selvfølge, men de var revolusjonerende på denne tiden. Av Wagners musikk er nok de fire operaene i tetralogien Das Ringen der Nebelungen (som Das Rheingold og Valkyrierittet) det nærmeste han kommer sine egne idealer.

Gesamtkunstwerkbegrepet, som hos Wagner fant form i musikalske drama, ble videreført av filosofen og designeren William Morris (1834-1896) til å beskrive arkitektur der alt er nøye komponert i forhold til hverandre: eksteriør, interiør, møblering og landskap. I Gesamtkunstwerket er alle ingredienser deler av en helhetlig komposisjon, til og med livet som leves i forbindelse med det – som en slags ny virkelighet. Det er altså snakk om både forening av kunstarter, og en sammensmelting av kunst og liv.

I det visuelle Gesamtkunstwerk på slutten av 1800-tallet ble Wagners visjoner forent med William Morris’ idealer om sidestilling av kunst og håndverk, og resultatet ble en samlet, ny stil – art nouveau – som kunne skape helhet i ethvert hjem. Dermed kunne alle leve blant kunst og bli en del av kunstverket. Det er faktisk slående likheter mellom Wagners og Morris’ tankesett. Begge mente at når kunsten kun tilhørte overklassen mistet den sin betydning. Krisen i kunsten var dermed en sosial krise. Det var den nye industrielle arbeidshverdagen som var årsaken til krisen, arbeideren mister blikket for enhver helhet i produksjonen. Derfor må kunsten bli gjenfødt ut av håndverket.

Van de Velde holdt i 1900 et foredrag med tittelen «L’Art Futur», nøyaktig samme tittel som Wagners essay «Das Kunstwerk der Zukunft» fra 1849. Her tok han til orde for en opphevelse av skillet mellom kunstnere og håndverkere slik at man fikk en syntese. En syntese av kunstartene ville sikre kvalitet i en tid da markedet ble oversvømt at masseprodusert nips. Dette er helt i tråd med Morris’ ideer, og her viser van de Velde sitt teoretiske og estetiske standpunkt.

Wagners musikk ble laget flere tiår forut for Henry van de Veldes formgiving. I europeisk klassisk musikkhistorie var imidlertid Wagners musikk et viktig skritt på veien mot videre bruk av den kromatiske skalaen, som i tolvtonemusikk. En komponist som peker videre, og som er mer samtidig med van de Velde, er Arnold Schönberg (1874-1951). I sin tidlige periode komponerte Schönberg i en senromantisk stil, inspirert av Mahler, Strauss og nettopp Wagner. Schönbergs Verklärte Nacht (Forklaret natt) fra 1899 er et eksempel, med lange melodiske linjer, dissonanser og kromatikk. Musikken vakte oppsikt. En dissonans som ikke fantes i lærebøkene gjorde at fremførelser av denne ble nektet visse steder.

Schönberg er inspirert av et dikt av Richard Dehmel (1863-1920) som er hentet fra samlingen Weib und Welt, og beskriver en kvinne og en mann som går gjennom en mørk skog, opplyst av måneskinn. Kvinnen deler her en mørk hemmelighet med sin nye kjæreste, hun er gravid som følge av sitt forrige forhold. Inspirert av den flotte naturen og stemningen rundt dem, forsikrer mannen henne imidlertid at kjærligheten de har funnet gjør at dette blir deres felles barn: O sieh, wie klar das Weltall schimmert! Es ist ein Glanz um Alles her (Å, se, hvor universet skimrer! Det er som skinnet alt omgav).

Et annet dikt skal få utfylle og runde av vårt Gesamtkunstwerk. I Stéphane Mallarmés (1842-1898) dikt er det så mye sansning og taktilitet, det er som om man ser, hører og lukter dem. Språket er kompakt, og dyrker antydningens kunst. I bakgrunnen ser du takvinduet i Interiør Henry van de Velde, med sine fantastiske farger.

The Poem's Gift

Stéphane Mallarmé (1883)
(oversatt til engelsk av A. S. Kline)

I bring you the child of an Idumean night!
Black, with pale naked bleeding wings, Light
Through the glass, burnished with gold and spice,
Through panes, still dismal, alas, and cold as ice,
Hurled itself, daybreak, against the angelic lamp.
Palm-leaves! And when it showed this relic, damp,
To that father attempting an inimical smile,
The solitude shuddered, azure, sterile.
O lullaby, with your daughter, and the innocence
Of your cold feet, greet a terrible new being:
A voice where harpsichords and viols linger,
Will you press that breast, with your withered finger,
From which Woman flows in Sibylline whiteness to
Those lips starved by the air’s virgin blue?

Bilder​

Henry van de Velde, tapetprøve, 1896-1900. Innkjøpt i 1900 av Jens Thiis. Trykker av tapetene var sannsynligvis belgieren J. A. Schelfhoudt. Foto: Steffen W. Holden

Interiør Henry van de Velde, slik det ser ut i dag. Foto: Uta Freia Beer

Henry van de Velde, fotografert ca 1908. Foto: Louis Held © Klassik Stiftung Weimar

Interiør Henry van de Velde, slik det så ut da det åpnet i 1908. Foto: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

Henry van de Velde, armlenestol, 1900. Trukket i tekstil av Johan Thorn-Prikker. Foto: Steffen W. Holden

Interiør Henry van de Velde, slik det så ut i 1908. Foto: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum

William Morris, Brer Rabbit, stofftrykk, 1882. Foto: Steffen W. Holden

Henry van de Velde, Nietzsche-Archiv i Weimar, 1903. Foto: Thomas Müller © Klassik Stiftung Weimar

Maria Séthe glir inn i interiøret. Foto: ukjent

Interiør Henry van de Velde. Foto: Uta Freia Beer

Henry van de Velde, vase, 1900. Foto: Steffen W. Holden

Gustav Vigeland, bronseurne, 1900. En del av Interiør Henry van de Velde. Foto: Uta Freia Beer

Edvard Munch, Melankoli, tresnitt, 1902. En del av Interiør Henry van de Velde. Foto: Uta Freia Beer

Interiør Henry van de Velde. Foto: Uta Freia Beer

Henry van de Velde, takvindu, detalj, 1908. Foto: Steffen W. Holden

Henry van de Velde, tapetprøve, 1896-1900. Foto: Steffen W. Holden

Og i bakgrunnen her: Maria Séthe (hittil tilskrevet Henry van de Velde, men nyere forskning tilsier at de antakelig er designet av hans kone!), tapetprøve, 1896-1900. Foto: Steffen W. Holden

Litteraturreferanser

Holden, Steffen Wesselvold. "Det totale interiør - om restaureringen av Henry van de Veldes "Gesamtkunstwerk" i Trondheim", Fortidsminnneforeningen Årbok 2009, Oslo, 2009

Munch, Anders V. “Design as Gesamtkunstwerk. Historical transformations of a vision from Wagner and Morris to Verner Panton”, Scandinavian Journal of Design History, nr. 11, 2001.

Nordhagen, Marte Jakobsen. “Restaurantkomplekset Astoria – et Gesamtkunstwerk?”. Masteroppgave ved NTNU, Trondheim, 2008

Opstad, Jan-Lauritz. “A Van de Velde room at 64 degrees north”, Museum No 167 (Vol XLII, n° 3, 1990), 1990.

Spjøtvold, Morten. "Et nogenlundig fyldig utvalg av fremmed kunst og industri: Om Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums innkjøp på l'Exposition Universelle de 1900". Masteroppgave ved NTNU, Trondheim, 2017

Wagner, Richard. The artwork of the future and other works. Oversatt av William Ashton Ellis. Lincoln og London: University of Nebraska Press, 1993