Det var en stor dag i Trondhjem by, denne julidagen i 1785. Det var hektisk aktivitet i byens store trepalé, som i dag går under navnet Stiftsgården og er byens kongebolig. Husets datter skulle giftes bort, og det skulle skje i det praktfulle huset midt i byens paradegate, Munkegaten. Blant overklassens privilegier var retten til å inngå ekteskap i hjemmet, og siden ekteskapet ikke er innført i noen kirkebøker kan vi anta at bryllupet fant sted i Stiftsgården.

Dette ekteskapet er et eksempel på den alliansebygging man etterstrebet på den tiden. Ikke bare ved giftemål mellom de ledende familier i Trondhjem, men også for å styrke de nære bånd man hadde mellom Trondhjems elite og rikets hovedstad, København.

Den unge bruden, Cicillia Christina von Krogh (1767-1850), var bare 17 år gammel. Den utvalgte var en dansk ung mann med en rekke flotte titler, herr Johan Sigismund von Møsting (1759-1843). Blant titlene kan nevnes Geheimestatsminister, overkammerherre, ordenskansler og Ridder av Elefanten. Flere av tidens titler kunne kjøpes, og man ser en rekke eksempler på at det ble gjort.

Cicillia Christina von Krogh tilhørte byens absolutte overklasse. Hun var datter av general von Krogh, som disponerte det imponerende huset midt i Trondhjem. General von Krogh hadde vært gift med datter av fru Schøller, den mektige fruen som i 1774-78 hadde oppført den staselige bygningen, men den unge generalfruen hadde tidlig dødd i barsel etter å ha født et velskapt guttebarn. Hennes mor flyttet til København, hvor hun ble værende resten av sine dager, mens generalen inngikk nytt ekteskap og fikk datteren Cicillia Christina.

Det skulle ikke spares på noe ved dette bryllupet, verken på klær eller tilbehør, og vi må anta at huset har vært overdådig pyntet og bryllupsmåltidet meget rikholdig og eksotisk.

Brudens kjole er av særdeles god kvalitet. Det er imidlertid umulig å si hvorvidt den ble sydd i Norge eller utenfor landets grenser. Den har mye til felles med en kjole ved Designmuseum Danmark i København, både når det gjelder materialvalg, farge og dekor. Det kan derfor være naturlig å anta at Cicillia Christinas brudekjole også er sydd i Danmark-Norges daværende hovedstad, der ganske sikkert også brudgommens antrekk ble sydd. Begge draktene havnet etter hvert i København, men takket være sjenerøse etterkommere ble de i 1952 tilbakeført til Trondheim, der bryllupet hadde stått – og de er nå en del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums rikholdige draktsamling.

Byens utstrakte handel med de store byene i utlandet gjorde at alle nyheter, også siste nytt innen mote, spredte seg raskt. Dette kan tydelig sees på disse bryllupsantrekkene, som var helt på høyde med samtidens motedrakter ved de europeiske hoff, og da især ved det franske hoff under kong Ludvig 16. og hans dronning, Marie Antoinette. Brudekjolene fra tidligere epoker fulgte gjerne samtidens motestrømninger så godt som mulig, men var ofte i sterke farger og kraftige mønstre. Mot slutten av 1700-tallet ble det imidlertid mer moderne med lettere dekor og lysere stoffer, en utvikling som gjenspeiles i denne brudekjolen, og som har preget disse høytidsdraktene fram til vår tid.

Det var derfor naturlig at Cicillia Christina i 1785 valgte en kjole av kremfarget taft. Drakten er todelt, med et jakkelignende liv og separat skjørt. Det klokkeformede skjørtet krevde utallige underskjørt, og ett av disse var gjerne et skjørt med spiler tredd inn i vannrette løpeganger. Spilene kunne være av hvalben, og underskjørtet ble derfor ofte kalt fiskebensskjørt. Det smale livstykket er også kraftig avstivet med innvendige spiler, og lukket med skjult snøring midt foran. Det må ha vært et møysommelig arbeid for kammerpiken å tre den tynne snoren gjennom de mange, ørsmå hullene langs lukningen. Spilene og snøringen gjorde at kjolelivet ble som et stramt korsett, og den unge bruden kan meget vel ha hatt bruk for et lite luktevannshus (en liten parfymebeholder i sølv, i form av et hjerte eller lignende) i tilfelle hun dånte av situasjonen eller av mangel på luft. Kjolelivet hadde lange hoftekapper, og på ryggstykket sees de symmetriske foldene, kalt Watteau-folder, som fikk sitt navn etter maleren Jean-Antoine Watteaus (1684-1721) mange malerier av tilsvarende drakter. Slike folder er samlet midt bak og delvis nedsydd øverst. De slippes deretter ut i full vidde, som slep på 1700-tallets overkjoler, men på denne korte, jakkelignende varianten blir det bare en raffinert detalj.

Disse tettsittende jakkene med hoftekapper, Watteau-folder i ryggen og dyp ringning, var svært moderne i perioden 1780-90, og ble ofte kalt «caraço». En caraço hadde imidlertid et innsydd, vestlignende frontstykke. Dette mangler på museets kjoleliv, men kan sees på drakten i København. Som på de fleste 1700-tallsdraktene, er ermene trange og albulange og både ringning og ermer kantet med blonder. På grunn av den stramme korsetteringen, ble livstykket som et kremmerhus og bysten klemt oppover til den nesten veltet ut over ringningen. For å bevare et snev av ærbarhet ble det ofte båret et tynt sjal omkring halsen på slike kjoler. Dette ble lagt lett over bysten og ned i ringningen foran. I museets draktsamling finnes et slikt sjal av tynneste chiffon, som har vært båret av en brud fra samme tidsperiode.

Både jakken og skjørtet på Cicillia Christinas brudedrakt er prydet med sirlige silkebroderier, med små blomster og tidens karakteristiske blomstergirlandere. I girlanderne henger små, flettede kurver, og ut av kurvene velter blomsterbuketter, skulpturelt utformet av smale silkebånd. Når vi sammenligner dette antrekkets snitt og dekor med kjolen i København, så er det ingen tvil om at den unge frøken i Trondhjem har kjent til europeisk mote og fulgt den så godt hun kunne.

Mens Cicillia Christina von Kroghs kjole kanskje kunne blitt brukt også på 2000-tallet, er nok Johan Sigismund von Møstings brudgomsdrakt svært forskjellig fra det en brudgom ville valgt i dag. Det tredelte antrekket består av en lang, innsvinget jakke, en såkalt «justaucorps», en kort vest og knebukser, og sender assosiasjoner til snittet på våre herrebunader og gamle folkedrakter. Kanskje ikke så vanskelig å forstå da, at disse utviklet seg fra samtidens europeiske motedrakter.

Mens vesten er lyseblå og hvitstripet, er jakken og knebuksene sydd av blankeste, rosa silkesateng. Den lange jakken er sydd etter seneste snitt, typisk for Ludvig 16.s tid (Louis XVI-stilen) med sine skrå forstykker, trange ermer, smale ermoppbretter og ståkrage. Både ermoppbretter, buksenes nederkant og de dekorative knappene, er prydet med 1700-tallets typiske blomsterbroderier og ørsmå paljetter, og ermene avsluttet med blonder. Dette var en tid da menn ikke nølte med å kle seg i rosa silke, blonder, yndige blomster og glitrende paljetter.

At 1700-tallsdraktene gjerne er prydet med blomster og romantiske motiver fra livet på landet, er i samsvar med den filosofi, naturbegeistring og bonderomantikk som rådet i Europa på denne tiden. Også tilbehør som sko, vifter, smykker og hodepynt var dekorert med blomster eller girlandere av blomster og blader. I Frankrike lekte Ludvig 16.s dronning, Marie Antoinette, bondekone på sin farm ved Versailles, mens kvinnene etter hvert ble fremstilt som hyrdinner med oppheftede kjoler. På herrenes lommeklaffer ser man ikke bare blomster og trær, men ofte også gårdsredskaper og hageutstyr. I tillegg kunne man se elementer fra landskap og arkitektur i det fjerne Østen. Interessen for kineserier hadde sin bakgrunn i den økte handelen på Østen, og ga seg raskt utslag også i motedrakten. På én av museets herrevester, er det brodert orientalske bygninger på lommeklaffene. Kvinnedrakten ble også påvirket av Østen, og fikk et viktig tilbehør i garderoben da knekkparasollene ble innført fra Kina på 1700-tallet.

Herrejakken, justaucorps’en, ble i løpet av Ludvig 16.s regjeringstid etter hvert så smal og avrundet foran at den ikke kunne lukkes. Johan Sigismunds jakke er likevel fortsatt utstyrt med utallige knapper og falske knapphull. Selv om moten hadde utviklet seg ved Ludvig 16.s hoff, ble den straks kopiert over hele Norden, og også i Trondhjem. Typen ble brukt av både sivile og militære, deriblant Napoleon, og snittet forekommer derfor ofte i uniformer. Slik ble den også forløperen for ett av de to plaggene, som på 1800-tallet omtales som livkjoler. Plagget ble gjerne brukt om formiddagen og utviklet seg videre til det formiddagsantrekket som bærer navnet sjakett, og som er blitt et populært brudgomsantrekk på 2000-tallet.

Bryllupet mellom Cicillia Christina og Johan Sigismund må ha vært storslått, og gjort et dypt inntrykk på de tilstedeværende. Etter bryllupet flyttet paret til København, der de levde i storslåtte omgivelser og med seks tjenere i hovedbygningen på Christiansborg Slott.