Synnøve Anker Aurdal - Øyeblikk

Synnøve Anker Aurdal ble født i Kristiania (Oslo) i 1908, og hun vokste opp i en familie der kunst, poesi, musikk og litteratur var viktig. I 1918 flyttet familien til Lillehammer, hvor de var en del av et miljø som var opptatt av kultur.

I 1923 deltok hun på sitt første kurs i veving, og i 1926 fikk hun bruke en vevstol på Bjørnstad gård på Maihaugen i Lillehammer. Der kopierte hun eldre norsk billedvev, men vevde også egne arbeider. I 1932 begynte hun på Statens kvinnelige industriskole i Oslo, og lærte håndverk, tegning, komposisjon og flatvev.

Utdanningen var sentrert rundt den tradisjonelle og «opprinnelige» norske billedveven. Det var hakketeknikk, håndspinning av dekkhår fra spælsau, plantefarging og komposisjon i flaten. Dette var arketypiske forbilder og føringer som stod i kontrast til Synnøve Anker Aurdals kunstneriske ambisjoner.

Årene under andre verdenskrig ble viktig for hennes kunstneriske utvikling. Det var begrenset tilgang på ull gjennom rasjonering, og veving krevde mye materiale. Hun måtte derfor finne alternative løsninger. Dette fant hun i applikasjonssøm. Applikasjon, som ikke ble oppfattet som et etablert håndverk, gav henne en frihet til å eksperimentere.

Da hun så gikk tilbake til veving på andre halvdel av 1950-tallet, var det en mer frigjort kunstner som tredde fram på kunstscenen. Hun begynte for eksempel å innarbeide andre materialer, som metall, i veven. Noe som gav ulike overflatevirkninger. I tillegg ble kontraster mellom farger viktig for henne.

Hun forholdt seg likevel til tradisjonen gjennom hakketeknikk og ull fra spælsau, men hun brøt med det etablerte synet på billedvev og omtolket den ved å innlemme andre materialer og bruke kjemiske farger.

Mot slutten av 1960-årene utviklet hennes kunst seg i en nonfigurativ retning, der verkene fikk et mer poetisk og musikalsk formspråk. Denne transformasjonen i kunstnerskapet materialiserte seg i verk som Kinesisk visdom (1967). Her har hun vevd en strofe fra den kinesiske forfatteren Lin Yutang (1895-1976): «Er ikke dette lykke, meterhøye, Aa staa opp om morgenen og male bokstaver.» Strofen er oppdelt og plassert i de ulike formelementene. Spesielt skiller «meterhøye» seg ut. Ordet er vevd som et kalligrafisk element som fremhever både poesiens betydning og de nonfigurative elementene i verket.

I samme periode hadde hun tre viktige utstillinger. I 1964 hadde hun sin første separatutstilling. Den var på Kunstindustrimuseet i Oslo. I 1968 ble hun vist i kobberstikkskabinettet på Nasjonalgalleriet, og to verk ble kjøpt inn til samlingen. I 1969 hadde hun en separatutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo, som ble en stor suksess. Med disse utstillingene fikk hun anerkjennelse som kunstner, og aksept for at tekstil kunne være en selvstendig kunstform.

På 1970-tallet gjennomgikk billedveven store endringer. Mange gikk bort fra flaten for å eksperimentere med rom. Foregangskvinner innen tekstilkunsten, som Magdalena Abakanowicz og Sheila Hicks, begynte å lage frittstående tekstilskulpturer. Synnøve Anker Aurdal var også inne i en eksperimentell periode der hun prøvde ut nye formater. I verkene Syv samuraier og Rustning fra 1973, presenterte hun «veggrelieffer» der kombinasjonen av ull og andre materialer hadde fått en tredimensjonal form. Etter hvert vendte hun tilbake til flaten, men hun tok med seg erfaringen fra denne perioden videre.

Anbefalt litteratur:

Lars Bang Larsen & Solveig Øvstebø, Synnøve Anker Aurdal. Gjennom trådene, Astrup Fearnley Museet/ Mousse Publishing, 2024.

Hjørdis Danbolt, Synnøve Anker Aurdal. Dikt selv, Grøndahl Dreyers Forlag, 1991. 

Antall tegn tekst: 3825 tegn med mellomrom.

Antall tegn inkl. anbefalt litteratur: 4054 tegn med mellomrom.