Den historiske inspirasjonen for Tusenårsteppet er de norrøne veggtekstilene, refiler eller revler. Dette er smale veggtekstiler i ull og lin, vevde eller broderte bildefriser, som hang langs veggene i gildehaller og kirkerom. Disse lange tekstilfrisene målte mellom fem og ti meter. I et kirkerom eller i en gildehall var refilen en historiefortelling, formidlet på en nærmest tegneserieaktig måte.

 

Refilene hadde flere funksjoner, både rent praktisk og estetisk.  Veggtekstilene i ull fungerte som et ekstra varmelag mellom den kalde veggen og kirkerommet. De var også vakre dekorasjoner som skapte en estetisk opplevelse og satte stemningen i rommet de hang i. Ikke minst var historiefortelling en viktig funksjon til refilene, som gjerne dekket store veggoverflater. Her kunne historier fra livet til en helgen, Jomfru Maria, eller Jesus, eller fra sagn og legender visuelt fortelles i stort format over en hel vegg.

 

Det mest kjente eksemplet på et slikt tekstil er Bayeuxteppet, fra det ellevte århundre. De tekstile teknikkene man finner i dette teppet har klare likheter til norske fragmenter. I dag er det bevart åtte forskjellige fragmenter av refiler fra middelalderen i Norge, og vitner om en vedvarende tradisjon helt fra vikingtiden til det fjortende århundre.

 

Det latinske verbet for «å veve», textere, er opphavet til ord som både tekst og tekstil. Dette understreker de tydelige parallellene mellom tekstil og skrift, slik som ordet bók som i det norrøne språket både kunne referere til en skrevet bok eller et stort vevet eller brodert veggtekstil. Kvinner som vevde eller broderte refiler skrev med dette historier, ikke med penn og papir, men med nål og tråd.

 

Høylandsteppet er en av de viktigste bevarte broderte refilene vi har i Norge fra middelalderen. Dette tekstilet refereres gjerne til som et teppe, men er egentlig en brodert bildefrise i stor skala som måler over to meter bredt. Motivet forteller en klar historie om de hellige tre konger, Kaspar, Melchior og Baltazar, som kommer med gaver til Maria og Jesusbarnet. Ridende bak de vise menn kommer en bekymret Herodes, som beordrer dem til å fortelle han hvor Jesusbarnet er. Tekstilet er avrevet i begge de vertikale endene, men har vært en del av en mye lengre brodert bildefrise.

 

Tradisjonen for å veve og brodere storskala narrativ fortsatte fra vikingtiden inn i middelalderen. Grupper av kvinner jobbet sammen for å skape historier «skrevet» med veven eller broderinålen. Tekstilene kunne skildre historier fra norrøn mytologi eller lokale sagn og legender, men tradisjonen fortsatte også inn i overgangsperioden med kristningen av Norge med bibelske motiver, slik som i Høylandsteppet, som inkorporerte kontemporær ikonografi og stor kunstnerisk dyktighet.