Om hundrede år er allting glemt?

Den 6.oktober 1942 kommer Josef Terboven, Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete (altså øverste leder for den tyske sivile administrasjonen i Norge under okkupasjonen), med nattoget til Trondheim. Han har et viktig ærend. Et møte i Stiftsgården finner sted. Her deltar Henrik Rogstad, fylkesfører for Nasjonal Samling i Sør-Trøndelag, Gerhard Flesch, sjef for sikkerhetspolitiet Sipo og SD i Trondheim under andre verdenskrig og Heinrich Christens, leder for den sivile del av den tyske okkupasjonsmakten på Vestlandet og i Trøndelag.

Er noen av disse med i billedveven til Hannah Ryggen? Vi vet at i andre verk, som Etiopia (1935), oppga hun flere mulige navn på samme figur. Vi kan dermed bare spekulere i hvem, om det var disse faktiske personene - og om det i det hele tatt er viktig å identifisere dem.

Det vi vet er at det i løpet av møtet på Stiftsgården blir valgt ut ti tilfeldige, lokale og fremstående menn. Tilfeldige i den grad at de ikke er skyldige i aksjonene tyskerne vil hevne, men utvelgelsen er ellers ikke tilfeldig. Nordmennene skal legge merke til det som tyskerne nå planlegger. De ti mennene skal snart bli sonoffer for den siste tidens sabotasjeaksjoner og motstandshandlinger.

• Sonoffer = person eller dyr som soner for andres gjerninger.

Henry Gleditsch ble beskrevet som en uredd forsvarer av teaterets frihet. Ingen var i tvil om hvilken side han stod på under okkupasjonen. Både utvelgelsen av teaterstykker som ble spilt, og handlinger som å sende flaggstenger til reparasjon da det skulle flagges for Quisling, var på overflaten uskyldig nok, men dog en tydelig motstand. Hans små finurlige grep må ha vært som en rød klut foran øyene på de stadig mindre tålmodige tyskerne. 

Den siste gruppen med figurer i 6.oktober 1942 er Hannah Ryggen selv, plassert i en båt med ankeret heist opp, ved siden av hennes lille familie. Til venstre i båten står Mona Ryggen, som fylte 19 år rundt det tidspunktet Hannah vevde dette teppet. I hendene har hun en kikkert. Den stødige gårdbrukeren og maleren Hans Ryggen er plassert i midten av båten, mellom sin datter og sin kone. Han holder et sammenrullet tekstil eller lignende, og holder noe som ligner et banner med tre stjerner som vaier i vinden bak dem. Hannah holder hornet på en ku mens hun nærmest kjærlig stryker den over mulen. Kua virker nesten gjennomsiktig, som et spøkelse over det som de forlater. Båten er fylt med fem røde roser - Englands nasjonalblomst. Engelske krigsskip hadde for eksempel den såkalte tudorrosen på sine heraldiske emblem. 

Er familien på vei til England? Hannah, Hans og Mona Ryggen flyktet aldri fra Ørlandet under krigen, men kanskje de drømte om det?

Om hundrede år er allting glemt? Vil noen huske hva som skjedde 6.oktober 1942 om tjue år også? Sørger Hannah Ryggens billedvev for at det aldri blir glemt? Vi lever fortsatt i en tid med invasjon, krig, terroraksjoner, mostand, flyktninger, høyreekstremisme og en kamp om sannheten. 

Hvordan kan vi glemme?