Da klokka klang, så fort vi sprang,

og ingen sto igjen og hang

Men glad og lett og rank og rett

vi var på plass med ett

Vi sto som perler på en snor,

og ingen av oss sa et ord

Og ingen lo, men stille sto

vi sammen, to og to

                                                                                 Barnesang av Margrethe Munthe (1860–1931)​

Det er ikke så lett å passe tida. Klokka er likevel noe vi som samfunnsborgere må lære å innrette oss etter. Uret ble oppfunnet på 1200-tallet, men man vet ikke nøyaktig når eller hvor. Før mange begynte å bruke dem, ble urene gjerne oppfattet som luksusleketøy. Lommeurene du ser mange av her, er jo også som smykker. De små, mekaniske objektene er utformet med både teknisk og estetisk presisjon.

Disse klokkene er en del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums ursamling. Her de ligger på utstilling, «som perler på en snor» akkurat som de pliktoppfyllende elevene i Margrete Munthes sangtekst, nyter de likevel en slags ferietilværelse der det ikke stilles presise krav til dem. De har stoppet på hvert sitt tidspunkt – den ene motsier den andres beskjed. Det er jo også helt i orden når det er lørdag, eller sommerfri, og du kan ta deg tid til et museumsbesøk. Akkurat nå er det ikke noe du skal rekke.