"Brudekjole i Louis XVI-stil og brudgomsantrekk bestående av justaucorps, vest og knebukse" (1785), ant. Danmark.

Året var 1785. Man skrev den 22. juli og byens meget velstående overklasse hadde for lengst forlatt de støvete og varme bygatene og flyttet ut til sine lystgårder. Disse lå spredd i passe avstand fra byen, slik at man ved store anledninger, sommer som vinter, kunne spenne hestene foran vogn eller slede og nyte landlivets gleder, eller finne ro når det ble for hektisk i den travle handelsbyen. Ofte benyttet denne eliten av et 60-talls familier også lystgårdene for å få variasjon i sitt selskapsliv. Etter mektige middager i bypaléene, fraktet de ofte sine gjester ut til lystgårdene, for å nyte en konsert eller et lite teaterstykke, og kanskje en liten vandring i de praktfulle hageanleggene. Der ble de servert eksotiske frukter fra gårdens orangeri (drivhus) og kanskje tilbudt en kopp av de nye nytelsesdrikkene, kaffe, te og sjokolade, og kunne danse ut i de små timer.

Det var en stor dag i Trondhjem by, denne julidagen i 1785.  Det var hektisk aktivitet i byens store trepalé, som i dag går under navnet Stiftsgården og er byens kongebolig.  Husets datter skulle giftes bort, og det skulle skje i det praktfulle huset midt i byens paradegate, Munkegaten. Blant overklassens privilegier var retten til å inngå ekteskap i hjemmet, og siden ekteskapet ikke er innført i noen kirkebøker, kan vi anta at bryllupet fant sted i Stiftsgården.

Dette ekteskapet er et eksempel på den alliansebygging man etterstrebet på den tiden. Ikke bare ved giftemål mellom de ledende familier i Trondhjem, men også for å styrke de nære bånd man hadde mellom Trondhjems elite og rikets hovedstad, København.

Den unge bruden, Cicillia Christina von Krogh, var født 11.oktober 1767, og dermed bare 17 år da hun sto brud. Den utvalgte var en danske, med en rekke flotte titler, herr Johan Sigismund von Møsting (1759-1843). Blant titlene kan nevnes Geheimestatsminister, overkammerherre, ordenskansler og Ridder av Elefanten. Flere av tidens titler kunne kjøpes, og man ser en rekke eksempler på at det ble gjort.

Cicillia Christina von Krogh tilhørte byens absolutte overklasse. Hun var datter av general von Krogh, som disponerte det imponerende huset midt i Trondhjem. General von Krogh hadde vært gift med datter av fru Schøller, den mektige fruen som i 1774-78 hadde oppført den staselige bygningen, men den unge generalfruen hadde tidlig dødd i barsel etter å ha født et velskapt guttebarn. Hennes mor flyttet til København, hvor hun ble resten av sine dager, mens generalen inngikk nytt ekteskap og fikk datteren Cicillia Christina.

Det skulle ikke spares på noe ved dette bryllupet, verken på klær eller tilbehør, og vi må anta at huset har vært overdådig pyntet og bryllupsmåltidet meget rikholdig og eksotisk.

Byens utstrakte handel med de store byene i utlandet, gjorde at nyheter innen moten spredde seg raskt. Dette kan tydelig sees på bryllupsdraktene, som var helt på høyde med samtidens motedrakter ved de europeiske hoff, og da især ved det franske hoff under kong Ludvig 16. og hans dronning, Marie Antoinette.  Brudekjolene forekom i all verdens sterke farger og mønstre, og fulgte samtidens motestrømninger så godt som mulig. Mot slutten av 1700-tallet ble det imidlertid moderne med de lyse kjolene og lettere mønstrene, som har preget disse høytidsdraktene fram til vår tid.

Det var derfor naturlig at Cicillia Christina i 1785 valgte en kjole av kremfarget taft. Kjolen er av den todelte typen, med et jakkelignende kjoleliv og separat skjørt. Skjørtet er klokkeformet og krevde utallige underskjørt eller et underskjørt med spiler tredd inn i løpeganger. Spilene kunne være av hvalben, og underskjørtet ble derfor ofte kalt fiskebensskjørt. Det smale livstykket er også kraftig avstivet med innvendige spiler, og lukket med skjult snøring midt foran. Det har nok vært et møysommelig arbeid for kammerpiken å tre den tynne snoren gjennom de mange ørsmå hullene langs lukningen. Spilene og snøringen gjorde at kjolelivet ble som et korsett, og den unge bruden kan meget vel hatt bruk for et lite luktevannshus (en liten parfymebeholder i sølv, i form av et hjerte eller lignende) i tilfelle hun dånte av situasjonen eller mangel på luft. Kjolelivet hadde lange hoftekapper, og på ryggstykket sees de symmetriske foldene, kalt Watteau-folder, som fikk sitt navn etter maleren Watteaus mange malerier av tilsvarende drakter. Slike folder slippes gjerne ut i full vidde som slep på 1700-tallskjolene, men på denne korte overdelen blir det bare en raffinert detalj.  Som på de fleste 1700-tallsdraktene, er ermene albulange og utringningen svært dyp, begge deler kantet med tyllblonder. På grunn av den stramme korsetteringen, ble livstykket som et kremmerhus og bysten klemt oppover til den nesten veltet ut over ringningen. Ikke rart at museet også har et brudesjal av tynn chiffon fra samme tidsperiode. Slike ble ofte lagt om halsen og kokett dyttet ned i ringningen for å bevare et snev av ærbarhet.

Både jakke og skjørt er prydet med sirlige silkebroderier, med små blomster og tidens karakteristiske blomstergirlandere. I girlanderne henger små kurver, og ut av kurvene velter blomsterbukettene, skulpturelt utformet av smale silkebånd. Fra Nationalmuseet i København kjenner vi en nesten identisk drakt fra samme tid, så det er ingen tvil om at borgerskapets unge frøkner i Trondheim har kjent til europeisk mote og fulgt den så godt de kunne.

Mens Cicillia Christina von Kroghs kjole kanskje kunne blitt brukt også i 2011, er nok

Johan Sigismund von Møstings brudgomsdrakt svært forskjellig fra det en brudgom ville valgt i dag. Det tredelte antrekket består av en lang, innsvinget jakke, kort vest og knebukser, og sender assosiasjoner til snittet på våre bunader og gamle folkedrakter. Kanskje ikke så vanskelig å forstå da, at disse utviklet seg fra samtidens europeiske motedrakter.

Mens vesten er lyseblå og hvitstripet, er jakken og knebuksene sydd av blankeste, rosa silkesateng. Den lange jakken er sydd etter seneste snitt, typisk for Ludvig 16.s tid (Louis XI-stilen) med sine skrå forstykker, trange ermer, smale ermoppbretter og ståkrage. Både ermoppbretter, buksenes nederkant og de dekorative knappene, er prydet med 1700-tallets typiske blomsterbroderier og ørsmå paljetter, og ermene avsluttet med tyllblonder. Dette var en tid da menn ikke nølte med å kle seg i rosa silke, blonder, yndige blomster og glitrende paljetter.

At 1700-tallsdraktene gjerne er prydet med blomster og romantiske motiver fra livet på landet, er i samsvar med den filosofi, naturbegeistring og bonderomantikk som rådet i Europa på denne tiden.  Også tilbehør som sko, vifter, smykker og hodepynt var dekorert med blomster eller girlandere av blomster og blader.  I Frankrike lekte Ludvig 16’s dronning, Marie Antoinette, bondekone på sin farm ved Versailles, mens kvinnene etter hvert ble fremstilt som hyrdinner med oppheftede kjoler.

På herrenes lommeklaffer, ser man ikke bare blomster og trær, men også gårdsredskaper og hageutstyr. I tillegg sees elementer fra landskap og arkitektur i det fjerne Østen. Interessen for kineserier hadde sin bakgrunn i den økte handelen på Østen, og ga seg raskt utslag også i motedrakten. På én av museets herrevester, er det brodert orientalske bygninger på lommeklaffene. Kvinnedrakten ble også påvirket av Østen og fikk et viktig tilbehør i garderoben da knekkparasollene ble innført fra Kina på 1700-tallet.

Herrejakken, eller ”livkjolen”, ble i løpet av Ludvig 16.’s regjeringstid etter hvert så smal og avrundet foran at den ikke kunne lukkes. Johan Sigismunds jakke er likevel fortsatt utstyrt med utallige knapper og falske knapphull. Selv om moten hadde utviklet seg ved Ludvig 16.s hoff, ble den straks kopiert over hele Norden, og også i Trondhjem. Typen ble brukt av både sivile og militære, deriblant Napoleon, og snittet forekommer derfor ofte i uniformer. Slik ble den også forløperen for et av de to plaggene, som på 1800-tallet omtales som livkjole. Plagget ble gjerne brukt om formiddagen og utviklet seg videre til det formiddagsantrekket som bærer navnet sjakett, og som er blitt et populært brudgomsantrekk i dag.

Bryllupet mellom Cicillia Christina og Johan Sigismund må ha vært storslått, og gjort et dypt inntrykk på de tilstedeværende.  Etter bryllupet flyttet paret til København, der de levde i storslåtte omgivelser og med seks tjenere i hovedbygningen på Christiansborg Slott.

Brudeparets antrekk befinner seg i dag i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim.