Nytt land

Ideen om nytt land knyttes ofte til begrepet «de store oppdagelsesreiser» og et eurosentrisk verdensbilde, der pionerer fargela «blanke områder» på kartet med sin nasjons farger. Landområder ble utforsket og delt; nye skatter og naturressurser ble oppdaget og utnyttet. Et imperialistisk Europa ekspanderte i perioden ca. 1500-1900, med voldsomme konsekvenser. Det nye landet var alltid gammelt for noen andre, og naturskattene selve livsgrunnlaget og i grunnen jordas eget. I utgangspunktet, lenge før koloniene, var vi tross alt bare mennesker som gikk fra steder til nye steder.

I en verden som er ferdig oppdaget, men langt fra fri for imperialistisk tankegods, reiser mange mennesker i dag snarere som flyktninger. Nytt land kan være redningen, men er samtidig en skjebne mange gjerne skulle ha unnsluppet. Det nye er fullt av muligheter, men fremmed og ofte fiendtlig. Folks idé om gammelt og nytt er frynsete; «vi» har vært her i generasjoner (men vi stopper helst denne generasjonsreisen før vi kommer til urbefolkningene), mens «de andre» bør dra tilbake til der de kommer fra. Det er lett å glemme egne gruppers flukt og avhengighet av andres åpenhet, få tiår tilbake.

Nasjonale inndelinger som rammen for et «vi» er kunstig i mange tilfeller. Etter 1. verdenskrig ble verden delt opp av vestlige seierherrer, med linjal ved møtebordene. Unaturlige stater, med folkegruppers tilknytning til hverandre både på tvers av og innenfor landegrenser, har skapt nye kriger og opptøyer siden. De mer eller mindre tilfeldige nasjonale grensene brukes gang på gang for å legitimere det å stenge mennesker ute, å ikke ta imot, ettersom det er «de andre» som er på flukt. Det er et rått og brutalt menneskesyn, som i tillegg er historieløst. Fra et humanistisk ståsted er nasjonalstaten som fenomen utdatert, denne måten å sortere verden på må erstattes av et nytt, internasjonalt «vi».

Hannah Ryggen kom til Ørlandet i 1924. Der skulle hun komme til å bli kjent med og nyttiggjøre seg av naturen, og skape kunst uten grenser. Ved hjelp av radio og aviser var hun i Etiopia (billedveven Etiopia, 1935), Spania (Gru, 1936), Nazi-tyskland (blant annet Drømmedød, 1936) og Japan (Grå figur, 1960-61) – og vevde sitt engasjement og sin sympati når urett mot medmennesker skjedde. Hun skapte verk for verden, og var en sann humanist, ikke uten risiko. Verkene hennes krever en stillingtagen.

Hannah Ryggen Triennale tar sikte på å vise samtidskunst som gjør det samme. Verk som, i likhet med Hannah Ryggens, både skildrer og tvinger frem holdninger om verden og verdens folk. 50 år etter Hannah Ryggen vevde sine siste verk, er verden ikke mindre konfliktfylt. Kunstnerne vi inviterer til triennalen bruker sitt virke til å poengtere maktstrukturer og ulike former for undertrykkelse, så vel som å foreslå alternative, optimistiske måter å samhandle og sameksistere på.

Fremtiden er nytt land. Vi beveger oss sammen inn i det blanke, fullt av potensial.